Kategori

Nå er tiden inne, vi skal si adjø

Publisert:

Av: Heidi Granberg

Den gnagende følelsen har vært der helt siden skolestart i august. Følelsen har kommet og gått, og kan sammenlignes med lyden av en mygg i det fjerne. Den forsvinner aldri helt. Ved skolestart virket året så uendelig langt, men på et blunk er vi her igjen og undrer oss over hvor tiden ble av. Vi skriver juni måned, skoleåret er på hell og vi er i gang med innspurten. Vi veksler mellom å jobbe med siste rest av pensum i ekspressfart, skriving av alle mulige evalueringer og planlegging av neste skoleår. Vi er stressa, men vi vet at vi kommer i mål. I år også.

Selv om hvert eneste skoleår er fint og minneverdig, er ikke dette året som mange andre år. Denne sommeren skal det settes et punktum for min del. Et punktum som er fint og trist på en gang. Jeg gruer meg. Om knappe tre uker skal jeg ta et endelig farvel med gjengen min. Gjengen som har vært en del av meg de fire siste årene skal videre, og inn i en ny epoke av livet. Uten meg. Den gnagende følelsen som har kommet og gått gjennom året er nå en realitiet, og jeg blir emosjonell av tanken. Det er litt som å forberede seg på en begynnende kjærlighetssorg du vet kommer. Den er ikke til å unngå, men du tviholder på det som er.

f
Bilde: Elevene er barna mine, og jeg deler deres gleder og sorger, mestring og livsglede (foto: Adobe Stock).
 

Det er nettopp dette som er en del av livet som lærer. Det er ikke bare en jobb og jeg går ikke inn i klasserommet bare for å få til livets opphold, eller fordi jeg må. Jeg går inn i det klasserommet med et ønske om å gjøre en forskjell, om å bety noe og om at jeg skal kunne gi elevene mine en trygg, lærerik og god opplevelse av å gå på skolen. Elevene er barna mine, og jeg deler deres gleder og sorger, mestring og livsglede. Jeg ler og gråter med dem. De rører, gleder, frustrerer og engasjerer meg. Hver eneste dag. Det er barna mine, på godt og vondt. Dessuten blir jeg ikke bare kjent med de barna som tropper opp på skolen med en ryggsekk full av erfaringer, bagasje og kunnskap. Jeg blir kjent med foreldre, bonusforeldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, venner og naboer. De involverer meg i sine liv og sine historier. Det gjør meg ydmyk.

Det er rart med det, men for fire år siden satt jeg med akkurat den samme følelsen. Klassen min gjennom fem år skulle videre i livet, og jeg var oppløst i tårer siste skoledag. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å finne en like engasjerende klasse igjen, og jeg gruet meg litt til skolestart. Fire år senere ler jeg av akkurat det. Det tok nøyaktig to uker før den samme følelsen kom i ny klasse og lærerhverdagen har igjen vært preget av gleden over å få være med på en liten del av elevenes reise gjennom livet. De har bydd på seg selv, delt sine hemmeligheter, spurt, undret og reflektert. De har satt meg på plass når jeg har trengt det, vært nådeløst ærlige når jeg har gjort feil og de har gitt meg hjelp når de har sett at jeg har trengt det.

Lærer-elev-relasjonen handler nemlig ikke bare om at jeg skal lære bort pensum eller vurdere dem med kommentarer, poeng og smilefjes. Den handler om at jeg skal være der når livet er både fint og vanskelig, veilede når de er usikre eller trår feil, og gi dem kunnskap og trygghet nok til å stå på egne bein når de skal ut i en større verden som er full av muligheter og vanskelige valg. Akkurat det er verdt mer enn både penger og anerkjennelse. Elevene er også til stede for meg. Hvert eneste valg jeg tar gir meg en erfaring og lærer meg noe. Vi lærere trår også feil og elevenes respons gjennom handlinger og ord kan gi meg kunnskap om hvordan jeg bør løse lignende situasjoner neste gang.  Lærerhverdagen er en kontinuerlig læringsprosess, der verken elever eller lærere er feilfrie. Slik er det å være menneske, både på godt og vondt. 

Kjære 7. klasse!
Dere står nå ved et veiskille der dere skal inn i en ny og spennende epoke av livet. Selv om jeg ikke får være med på veien videre, er jeg helt sikker på at dere kommer til å lære, trives og oppleve en innholdsrik og trygg hverdag på ungdomsskolen. Nå venter nye lærere, klasser og venner og du vil møte mange som kan gi deg nye innfallsvinkler til livets mange spørsmål. Du vil få nye meninger og erfaringer som vil spille en viktig del av deg og de valgene du skal ta videre for deg og ditt liv. Jeg håper du går inn i den nye skolehverdagen med respekt, åpenhet og nysgjerrighet, og at du ser verdien av alt det den kan lære deg.

Tusen takk for at jeg fikk muligheten til å være akkurat din lærer. Takk for at du lot meg bli kjent med deg, din familie og dine interesser, og for at du bød på deg selv. Takk for alt det du har lært meg gjennom fire år og for at du har gjort meg til en rikere lærer.

Takk for alle de øyeblikkene og episodene der vi har ledd, grått og vært frustrerte sammen. Takk for alle kloke spørsmål og nysgjerrigheten din, og for tålmodigheten du har vist i de situasjonene jeg har utfordret deg eller trådd feil. Jeg er takknemlig for at du har latt meg være der når du har trengt råd eller en hjelpende hånd. Jeg kommer aldri til å glemme de fire fine årene vi fikk sammen og alt det vi har opplevd.

Til slutt vil jeg si at jeg håper du husker på at det viktigste er at du våger å være deg selv, fordi du er mer enn god nok som du er. Ikke la andre fortelle deg noe annet. Tusen takk for fire fine år, og for at akkurat du ble min elev. 

Om skribenten
Heidi Granberg har jobbet som kontaktlærer i Østre Toten kommune siden 2006. Hun er utdannet adjunkt ved Høgskolen i Vestfold. Granberg har vært plasstillitsvalgt i UDF i en årrekke, og er frikjøpt 20 prosent som nestleder i Utdanningsforbundet Østre Toten.
Les hennes tidligere publiserte innlegg: Norske politikere, fra gode intensjoner til logisk svikt
, Kjære lærer! Vil du være den ene?, Kjenner du mitt barn? og Nyutdannede kollegaer? Les Heidi Granbergs 7 enkle råd for å bli en god kollega.

Tilbake til oppføringen