Kategori

Sjokkåret

Publisert:

Av: Øyvind Johannessen

Vær forberedt på praksis-sjokket, ble vi fortalt da vi startet på lærerutdanningen. Faktisk tror jeg ikke jeg hørte mer snakk om noe annet enkelttema i løpet av de fire årene på HiOA enn nettopp dette sammensatte ordet. Begrepet for selve manndomsprøven for nyutdannede lærere. Skal man få et langt liv i læreryrket er det en forutsetning at man overlever sitt første år i full jobb.

f
Bilde: Det første året etter fullført utdanning blir for noen også det siste året som lærer (foto: Adobe Stock).
 

Statistikken forteller at dette på langt nær er noen myte. Det første året etter fullført utdanning blir for noen også det siste året som lærer, og det til tross for at alle som har en rolle i norsk skole vet at nøkkelen til en god lærerkarriere ligger i den enkeltes første måneder i jobb. Så hvorfor tar man likevel ikke praksis-sjokket ved hornene på alvor og setter i verk tiltak som gjør en merkbar forskjell i hverdagen?

Et flott år, sett herfra
Når jeg sitter her ved tastaturet med noen dager igjen av mitt første år som fulltidslærer, føles året bare magisk. Det var derimot ikke tilfelle i desember, eller på noe som helst tidspunkt fra skolestart til juleferie.

Fire måneder hvor det føles som jeg hele tiden svømmer med hodet godt under vann, uten å vite i hvilken retning jeg skal kave for å komme i land. Fire måneder hvor nye utfordringer venter rundt hvert hjørne. Hvor man nesten daglig møter utfordringer som ikke dreier seg om undervisning eller læring, men om å bygge og videreutvikle relasjoner og tillit. Om å være den voksne som barna stoler på, og som makter å finne den riktige veien inn til hver elev.

Samtidig som du ser rundt deg at alle dine kolleger, som du kanskje kunne spurt om både det ene og det andre, hver for seg ser minst like opptatt og slitne ut som du føler deg. Så du vegrer deg for å spørre for mye. Du går heller og grubler, og prøver å finne ut av ting på egen hånd.

Imens går tiden, den ene uka fortere enn den forrige, og plutselig har det gått et halvt år. Om du er heldig, som jeg var, så skjer det noe i løpet av juleferien. Kanskje klarer vi takket være et par ukers pustepause å slippe skuldrene langt nok ned til at vi tør å tro på det andre sier til oss? Nemlig at det vi gjør er godt nok, og at vi får til ganske mye? Kanskje er det rett og slett det faktum at vi har noen dager på rad der vi verken trenger å tenke på å planlegge neste dags tre til fire timers undervisning eller rette prøver eller sjekke lekser? Kanskje er det nok?

Kan noe gjøres?
Hvis vi mener alvor med å lette nyutdannedes første arbeidsår bør man gi ytterligere nedsatt undervisningstid, til enten tre eller fire timer per uke. Kanskje kan man samtidig sørge for at disse timene disponeres slik at læreren på denne måten underviser i færre fag enn man ellers ville brukt ham/henne til?

Videre bør man nok tenke på muligheter for mer praksisnær praksis under utdanningen. Når fire studenter deler én lærers undervisning blir det faktisk for lite undervisning i løpet av praksisløpet, og den undervisningspraksisen man får blir dobbelt kunstig. Ikke bare fordi elevenes egen lærer er til stede i klasserommet, men også fordi du som student får altfor god tid til å forberede hver enkelt økt. I virkeligheten finnes ikke den tiden du risikerer å venne deg til å bruke, og det kan igjen føre til et indre stress i den senere arbeidshverdagen som følge av at du som fersking ikke føler deg så godt forberedt som du tenker at du bør være.

Jeg skjønner at det vil være umulig å få undervise fulle uker mens man er i praksis, men kanskje burde man bestrebe seg på at studentene får føle litt på hvordan det er å undervise full dag fra 8.30 til 14.30?

Vent litt!
Veiledning av nyutdannede er et utmerket tiltak. Men kan ikke kommunene være så vennlige å ha litt tålmodighet? Våre veiledningssamlinger startet omtrent før vi hadde startet i jobb. Veiledning må være noe annet enn forlenget utdanning, og for å få optimalt utbytte må man sørge for at veiledningen kommer til rett tid – hvilket vil si etter at man har fått tid til å høste erfaringer over et litt lengre tidspunkt enn et par uker. Selvfølgelig vil det ikke være mulig å treffe optimalt på tidspunktet for en hel gruppe nyutdannede, men jeg kan slå fast med bombastisk sikkerhet at veiledning i løpet av de første fem-seks ukene av ens første skolehøst er altfor tidlig.

Praksis-sjokket kommer ikke til å forsvinne fra skolehverdagen. Spørsmålet er bare om det finnes nok vilje til å adressere fenomenet ordentlig, og å sette inn tiltak som er tilpasset virkeligheten.


Om skribenten
Øyvind Johannessen (f.1961) er opprinnelig utdannet innen økonomi, ledelse og markedsføring, og har i tillegg jobbet med fotball på forskjellige måter i mer enn 35 år. Han har vært fotballskribent siden 1980, og har de siste femten årene kommentert i overkant av 1000 fotballkamper fra en rekke forskjellige ligaer. Fra 2012 til 2016 tok han Grunnskolelærerutdanning 5-10 ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og jobber nå som adjunkt på mellomtrinnet i Ullensaker kommune.

Les hans tidligere innlegg: "Den norske lærerplangalskapen" og "Ung leseboom".

Tilbake til oppføringen